Nitimen ad hoc

Jeg skal være programleder for Nitimen sammen med en tidligere kollega selv om det er 10 år siden jeg sist satt i et radiostudio. Jeg har ikke laget noen kjøreplan som teknikeren kan følge, og da jeg dukker opp i studio med en bunke LP-plater under armen skjønner jeg plutselig at musikk på vinyl er helt passé.

Antikvarisk opplegg
Studioet er under ombygging, og det er ikke plass til to programledere hvis det også skal sitte gjester der. Jeg tilbyr meg å sitte i et annet studio i en brakke utenfor. Der kan jeg så vidt ha visuell kontakt med teknikeren.

Før jeg går må jeg vise vedkommende hvordan man legger på plater og hvor stiften må treffe for å få en pen start på musikken. Dette er virkelig antikvarisk!

Nyheter på burmesisk – på selveste soldagen
Det skal være med to gjester denne dagen. Det ene er en dame som skal lese nyheter på burmesisk. Jeg tenker at dette må være en ny post på programmet som har kommet etter at jeg sluttet i redaksjonen. Jeg tenker at det passer ikke særlig godt i Nitimen egentlig, men det er vel bestemt.

Den andre gjesten er meteorolog Kristen Gislefoss som skal snakke om soldagen. Jeg sier vi tar sikte på å ta ham inn ca. 9.15 for da pleier vi å ha værevarsel vanligvis.

Forlater min post på direkten
Så går jeg ut i brakka, tar på headset og setter meg ved mikrofonen. Sendinga starter, og jeg skjønner snart at uten kjøreplan er jeg helt lost. Jeg må stunte introduksjoner og gjette meg til hvilken musikk vi har hørt. Det går virkelig på halv tolv, og jeg liker det utrolig dårlig. Men jeg tenker at det viktigste nå må være at lytterne ikke merker noe.

På et tidspunkt ringer mannen min og spør om jeg kan være med ut et ærend. Han kan hente meg i bilen, og det tar ikke lange tida. Jeg tenker at det kan jeg vel rekke hvis vi spiller en plate på hver side av de burmesiske nyhetene. Off we go!

Men selv om han ligger på to hjul i svingene, innser jeg snart at jeg ikke vil rekke tilbake i tide. Jeg ringer nokså alterert til kontrollrommet og ber om to minutter ekstra musikk, men de sier de ikke har flere plater å spille, og at hvis vi skal rekke meteorologen før Dagsnytt kl. 10, må han inn i studio nå.

Sett Gislefoss på tomprat
Det er tre minutter igjen til Dagsnytt, og jeg fatter ikke at jeg kan ha glemt Gislefoss og soldagen. Han skulle jo vært inne for 40 minutter siden! Tidsplanen har røket fullstendig, og jeg innser at jeg ikke har skjønt det.

- Send ham inn, og be ham prate litt på tomgang, så er jeg straks tilbake, sier jeg heseblesende idet vi kjører opp foran studiobrakka.

Men innen jeg er på plass, er Gislefoss kuttet midt i en setning av kjenningsmelodien til Dagsnytt.

Jeg senker skuldrene og sier til meg selv at hvis jeg skal være ærlig, var dette en katastrofe av en Nitime, og ingen kan ha unngått å legge merke til at jeg ikke bare var dårlig forberedt, men at jeg i tillegg mistet grepet totalt.

Jeg fatter ikke hvordan jeg kunne tro at jeg skulle flyte på rutinen, og innser at jeg burde tatt grep!

Da jeg våkner er jeg nokså sliten og ikke minst flau og overrasket over meg selv. Sånn går det bare ikke an å gjennomføre en jobb!

Slik scorer jeg:

Følelsen av manglende kontroll er sterk. Men selv om jeg snakker til lytterne hele tiden, utrykker jeg ingen ting som er knyttet til den aktuelle følelsen. Det er heller ingen aktivitet knyttet til det viktigste som skjer, nemlig at jeg mister grepet om programmet. Scoren på kontakt blir lav fordi jeg ikke snakker med min programledermakker eller tekniker underveis om hva vi kan gjøre for å få slutt på marerittet. Klarheten er derimot høy. Jeg skjønner godt – hele veien – at jeg er skikkelig ute å kjøre.

Hva kunne jeg gjort annerledes?
Jeg måtte tatt grep – helst helt fra start. Jeg skulle aldri gått i studio under de forutsetningene jeg oppdaget da jeg kom dit. Men jeg burde også under veis stanset opp, tatt timeout, vært tydelig overfor de andre, funnet nye løsninger, eller avbrutt hele seansen.

Men selvsagt har jeg diktet opp en direktesending der full stans og rådslagning ikke er mulig. Det setter meg under press til å måtte holde hodet over vannet.

Jeg konkluderer imidlertid med at å holde hodet over vannet ikke er godt nok! Jeg ser hvilke dårlige følelser det gir. Jeg skal huske det i våken tilstand!